Besøk til et av verdens fattigste land

Den store reisen til Benin og vårt fadderbarn Virginie

Forhistorien for den store reisen.

I forbindelse med Anthons konfirmasjon i mai 2015 prøvde jeg å tenke ut noe som kunne være hans konfirmasjonsgave fra meg, min samboer og brødrene hans. Penger er en naturlig og veldig vanlig gave til gutter, men Anthon har stor familie så jeg regnet med at han vill få nok penger. Jeg prøvde derfor å tenke ut noe mer kreativt. Noe som var litt annerledes. Jeg visste at Anthon liker å reise og han er opptatt av historie. Han har nesten årlig vært på sydenturer med sin mor og vi har vært på interrail sammen.

Ettersom jeg hadde vært fadder for ei jente fra Benin, som også er kjent som artisten Angélique Kidjo's hjemland, gjennom Plan International i nesten 5 år fant jeg ut at jeg ville sjekke om vi kanskje kunne besøke henne. Jeg tok kontakt med Plan som fortalte at de gjerne var med på å organisere et besøk for oss fadderbarnet. De har en del slike besøk, men sjelden i fattige Benin. Så da var det bare å bestemme datoen for avreise og avklare med Plan hvilken dag vi kunne besøke Virginie.

Etter at dato var bestemt var det masse ting som måtte ordnes som visum, vaksiner, medisiner mot malaria, hotell etc. Vi måtte finne en reisevei som ikke var for lang og valget falt på Turkish Airlines.

Vi dro så ned sist søndag og reiste via Istanbul i Tyrkia. Vi startet grytidlig og kom frem til en veldig mørk by, hovedstaden Cotonou. Varmen sto i mot oss og etter å ha kommet oss igjennom pass- og sikkerhetssjekk kom vi ut i felleshallen. Der så vi etter en person med en plakat der vårt navn sto for vi hadde avtalt med hotellet at de skulle hente oss, men vi så ingen. Mulig navnet vårt var stavet feil? Det dukket kjapt opp et par menn som spurte om vi trengte taxi, men vi ville sjekke litt først. Vi fant dessverre ikke noen med våre navn slik at vi tilslutt måtte takke jag til tilbudet fra mennene som når var blitt fire. Vi fant frem kontaktinformasjon og de ringte til hotellet for oss. Vi var litt skeptiske, men så ingen andre muligheter og ble derfor med en av karene bort til bilen. Vi satte oss inn i den gamle Peugeoten og startet reisen gjennom mørke gater som ikke akkurat fortjente betegnelsen gate, men heller en krøttersti. Det var et veldig leven med tuting fra både vår sjåfør og alle andre som ferdes i de mørke gatene. Vi ristet og humpet, og begynte å bli litt skeptiske da vi skjønte at sjåføren faktisk ikke visste hvor hotellet lå. Han spurte flere langs veien, men til slutt sa jeg til han at han måtte ringe hotellet. Jeg måtte logge meg på telefonen min for å finne et kart, men det fortalte han ikke så mye. Han fikk tilslutt ringt til hotellet og da viste det seg til alt hell at hotellet lå like rundt hjørnet. Etter å ha kjørt gjennom mørke gater i sterk varme og fryktelige kjøreforhold åpnet det seg nesten en liten oase når vi åpnet porten inn til hotellet.

Dag 1 – Hvor kunne vi bade?

Etter vår første natt i Afrika noen sinne våknet vi gjennomvåte av svette og det første vi tenkte på var å bade. På et google-kart vi hadde sett på før vi reiste så det ut til at hotellet lå bare et steinkast unna ei kjempestor strand. Vi spurte derfor de hyggelige hotellvertene om hvordan vi enklest kom til stranda, men da ble vi sterkt advart mot å bade der. For i Cotonou og i Benin for øvrig havner 90 % av all søppel rundt i bygatene og rundt husene til innbyggerne. For her var søppelhåndteringen og renovasjonen stor mangelvare uten noen form for organisering. Derfor tilbydde hotelleieren å kjøre oss til ei skikkelig strand på andre siden av byen. Snakk om service?

Og for ei strand! Dette var som i paradis og det sto i sterk kontrast til det andre vi hadde sett av byen så langt. Og på turen fikk vi virkelig sett på hvordan trafikken fungerte. Og det var en selsom opplevelse. For her var trafikkreglene enkle. Vi har aldri opplevd at bilhornet har blitt så mye brukt og de gikk de Søreuropeiske landene en høy gang. Her tutet de når de nærmet seg kryss, når det var folk på vei ut i gatene, nådde igjen motorsykler og mopeder, skulle svinge eller kjøre forbi andre kjøretøy. Og forbikjøring foregikk på begge sider og gjerne langt over på motsatt side av veien. Og når de kom til kryssene var det der det var flest kjøretøy som hadde forkjørsrett. Jeg hadde blitt stresset av mindre hvis jeg skulle kjørt sjøl og fant fort ut at vi bare måtte innse at reglene var annerledes her og ikke la oss stresse eller være engstelige. Og utrolig nok gikk alt bra.

På vei hjem fikk vi også motorstopp og hotelleier Allie måte ut og vandre for å skaffe hjelp. Det ga oss anledning til å observere lokalbefolkningen og deres liv.

Etter å ha fått skjøvet i gang bilen kom vi oss endelig hjem til vår «oase» hotellet Residénce Tishani Club..

Dag 2 – Konfirmasjonsgaven - møtet med vårt fadderbarn

Historien finner dere her:Konfirmasjonsgaven

Dette er dagen Anthon og jeg aldri vil glemme!

Dag 3 - Møte med Plans ledelse i Benin

Dagen etter ble vi hentet av en annen av Plans sjåfører og kjørt inn til en litt bedre del av Cotonou. Her ble vi ført inn til lederens kontor og fikk nok en formell mottakelse. Vi ble møtt av ei dame som oste av autoritet og en ro som gjorde oss veldig rolige. Og samtidig veldig smigret over å ha bli invitert. Hun takket oss for at vi var faddere og at vi hadde tatt turen fra Norge og ville gjerne ha tilbakemeldinger på hva Plan kunne gjøre bedre eller annerledes. Hun ville også vite om vi var fornøyde med sjåføren. Noe jeg selvfølgelig bekreftet for maken til service har vi aldri opplevd. Jeg sa at vi gjerne ønsket å kunne bidra mere og at jeg kunne fortelle om arbeidet Plan gjør til mine venner og nettverk i Norge.

Benin er ikke så stort land i Plan-sammenheng ennå så de trenger all den hjelp de kan få. Det finnes nemlig mange måter å bidra på i dette arbeidet. Både for privatpersoner og for bedrifter. Det siste mener jeg kan gi mange muligheter. For som Partner får bedriften et skreddersydd prosjekt og et gjensidig samarbeid. Bidraget er på minst 350 000 kroner i året.

De ønsker at samarbeidet skal være gjensidig og lønnsomt for begge parter. Bedriftene og Plan drar nytte av hverandres unike kompetanse og solide merkevare. Sammen utformer man et prosjekt innenfor Plans fokusområder. Plan ønsker å samarbeide med virksomheter som fokuserer på menneskerettigheter generelt og barns rettigheter spesielt. Plan velger partnere med ønske om at de ikke setter deres visjon, verdier og omdømme på spill. De ønsker at våre samarbeidspartnere skal vise ekte engasjement, åpenhet og ansvarlighet.

Jeg lovte å bringe dette videre og fru Hitoameto lovte å gi oss den informasjonen vi ønsket.

Vi takket for oss og ble ønsket vel hjem. Så kjørte den høflige sjåføren oss hjem til hotellet etter at vi hadde vært innom et supermarked der han faktisk tok kurven vår og gikk etter oss rundt i butikken og sørget for at alt gikk greit. Så tok han oss en runde rundt i byen for å vise oss en del av de viktige bygningene og inn på et lokalt marked slik at vi fikk kjøpt med oss noen gaver med hjem.

Vi kom så tilbake til hotellet med enda flere store opplevelser i bagasjen.

 

Dag 4 - Ganvie – Benin’s Venezia.

 

I dag har vi besøkt Ganvie, en sjølandsby i Benin, som ligger ute i Nokouésjøen, nær Cotonou. Med en befolkning på rundt 30.000 mennesker, er det trolig den største sjølandsbyen i Afrika, og som er svært populær blant turister.

 

Landsbyen ble opprettet i det sekstende eller syttende århundret av Tofinufolket(Tofin betyr «vannfolket» og er også navnet på språket de har i byen) og etablert på sjøen for at Tofinuene skulle unngå at Fon-krigere fanget slaver for salg til europeiske handelsmenn. Det er det grunne vannet og øyene i Nokouésjøen som gjør det til en trygg havn. I følge religionene er det ikke lov å angripe på vannet. Derfor var det trygt å etablere seg der.

Opprinnelig var inntektene i byen basert på jordbruk, mens landsbyens viktigste næring utenom turismen nå er fiske og fiskeoppdrett.

Landsbyen ble lagt til UNESCO’s verdensarvliste i 1996 i kulturkategorien.

Vi fikk en flott guidet tur med Laurent Okou som sjøl hadde vokst opp ute i Benins Venezia. Det var bare Anthon og meg sammen med Laurent, båteieren og en båtfører. Han driver sjøl med økoturisme og driver ganske bra her i Benin. Han var som alle de andre vi har møtt utrolig hjelpsom og imøtekommende. Det var en spektakulær opplevelse langt ute i innsjøen. Byen var omringet av mærer/demninger laget av palmeblader som inneholdt mat til fisken, Fisken holdt seg da rundt disse mærene/demningene slik at de lokale fiskerne kunne fiske dem opp med slenggarn og snurpegarn. Det var kvinnene i landsbyen som tok fisken med inn til markedene i byen(Cotonue)og kjøpte med seg andre varer de trengte sjøl tilbake og solgte dette igjen inne på de flytende markedene i Ganvie. Alle husene sto på bambuspåler og noen steder var det fylt opp med jord og palmeblader slik at de kunne plante, ha husdyr(høner, griser og geiter)samtidig som de hadde steder der barna kunne lære å gå, ble vi fortalt.

Vi fikk kjøpt både suvenirer og smakt på lokal fisk og ris. Det siste smakte fortreffelig! Det var både skole, kirker, moskeer, hotell og restauranter her ute. Her ble flere religioner praktisert side om side, det være seg kristendom, islam eller vodooisme.  Og de fleste båtene de brukte var uthulede trestammer i tillegg til taxibåten a la den vi var med ut.

Vi fikk i dag lære enda mer av Benins spennende historie!

 

Republikken Benin

Benin, offisielt Republikken Benin (fransk: République du Bénin) er et land i Vest-Afrika, tidligere kjent som Dahomey (inntil 1975) eller Dahomania. Det grenser til Togo i vest, Nigeria i øst og Niger og Burkina Faso i nord. Den korte kystlinjen i sør fører til Beninbukta. Hovedstaden er Porto-Novo, men regjeringen holder til i Cotonou.

Historie

Dahomey, forløperen til det moderne Benin, var et kongerike som oppsto på 1600-tallet. Gangnihessou blir sett på som den første kongen. Et velorganisert militære gjorde det til et stabilt og mektig kongedømme i regionen. Dahomey var involvert i den transatlantiske slavehandelen idet krigsfanger ble solgt til europeiske oppkjøpere og ble til en av hovedinntektskildene for riket. Territoriet ble en fransk koloni i 1872 og ble uavhengig 1. august 1960

Ustabilitet og en rekke militærregjeringer preget det første tiåret etter uavhengigheten til Mathieu Kerekou overtok regjeringen og innførte marxistisk-leninistiske prinsipper i 1972. På 1980-tallet gikk han ut av militæret og ledet etter 1989 landet mot et representativt demokrati. Han tapte valget i 1991 og hans tidligere statsminister Nicephore Soglo ble president. Dette var den første vellykkede overgangen fra diktatur til demokrati i Afrika.

Kerekou vant de neste to valgene i 1996 og 2001. Han fratrådte embedet etter sin andre periode og ble etterfulgt av den uavhengige kandidaten Thomas Yayi Boni.

Politikk og administrasjon

Benin er en republikk med flerpartisystem. De gikk bort fra den offisielle linjen med marxist-leninisme i 1989 og har stemmerett for alle fra fylte 18 år. Landet fikk sin første kvinnelige utenriksminister da Mariam Aladji Boni Diallo overtok vervet 10. april 2006.

Religioner i Benin

Beninerne er veldig religiøse og Vodouen er den mest respekterte og verdifulle religionen. Til og med de som er kristne eller muslimer tror på vodouen. I Benin er mange religioner representert;

  • Kristendom – 42,8 %
    • Katolikker -27,1 %
    • Åndelige – 5 %
    • Metodister – 3,2 %
    • Protestanter 2,2 %
    • Andre – 5,3 %
  • Islam – 24,4 %
  • Vodoun – 17,3 %
  • Andre religioner – 15,5 %

Det er gjerne i de mindre byene og i landsbyene at Islam er sterk og det henger gjerne sammen med at Islam er en veldig åndelig religion slik også vodouen er. Landsbyen til Virginie er en kristen landsby. Og her praktiseres flerkoneri som er lov i følge islam og i kristendommen og noen særreligioner i USA og Afrika. Faren til Virginie hadde nemlig 2 koner. De unge mennene i disse landsbyene er gjerne mot flerkoneri, men etter hvert som de blir eldre ser de at å ha flere koner og mange barn er et statussymbol. Ikke alle damer liker at mannen tar seg nye koner og derfor bor konene sjelden i samme hus. Så også med faren til Virginies koner, de bodde i hver sine hus. Det praktiske med å ha flere koner, og som til dels er grunnen til at den første kona respekterer den(de) andre konene er at de blir flere som arbeider sammen for å brødfø familien.

Vel hjemme og veien videre

Vi er nå hjemme i Norge igjen og ettersom vi under turen har lagt ut bilder og opplevelsene på facebook er det mange som har hørt om turen vår. Jeg har allerede blitt stoppet flere ganger og alle vil vite hvordan det egentlig var i Benin.

Jeg har vært i kontakt med Plan her hjemme i Norge og sjekket om det er mulig for bedrifter og andre å støtte prosjekter i Benin. Fikk da vite at foreløpig har de ingen prosjekter i Benin utover å støtte barn og deres mødre. Plan International er en internasjonal humanitær organisasjon som driver utviklingsarbeid for og med barn i 51 land. Plans programarbeid har som mål å gi barn i fattige land skole- og helsetilbud og trygge oppvekstsvilkår i tråd med rettighetene som er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Det som er mulig er å starte egne fadderaksjoner og det akter jeg å få startet veldig raskt og da med mål om å støtte Plans arbeid i nettopp Benin

Så følg med så vil det komme mer informasjon når jeg har fått avklart dette med Plan International.

Dette har nok blitt mitt og Anthons sterkeste «positive knagg» som vi ønsker å jobbe videre med og bli et positivt prosjekt for oss, vår familie og våre venner!