5. feb, 2016

Møtet med en ung asylsøker

Mitt møte med en ung asylsøker

I dag tok jeg Sundbåten, noe jeg ikke har gjort så ofte i det siste. Jeg skulle ta båten fra Nordlandet tilbake på jobb på Kirkelandet. På kaia sto en gjeng sprudlende flyktningeungdommer som oppførte seg som ungdom flest. Noen pratet høyt og et par jenter danset en dans fra sitt eget hjemland. Som de fleste i Kristiansund antok jeg at de kom fra Syria. Et par gutter kom bort til meg og spurte om når båten gikk og jeg stotret et svar på østerdalsk-engelsk. De smilte og takket for hjelpen. De prøvde seg på et par norske ord også. Når Sundbåten kom stilte de seg eksemplarisk opp på brua ned til flytebrygga der den la til. Og de ventet til vi som var kjent med båten gikk om bord. Den ene av guttene jeg hadde snakket med sprang frem og åpnet døra for meg og smilte. Jeg smilte tilbake og takket. Fant meg en vindusplass og satte meg ned. Gutten ved døra satte seg i setet rett overfor meg. De andre ungdommene satte seg pent rundt i båten. Jeg ble spurt av båtføreren om jeg var ansvarlig for gruppa. Gutten rett overfor meg var kjapt fremme med bevis på at de reiste fritt, de hadde sannsynligvis vært på Nordlandet Ungdomsskole da flere hadde med seg ringpermer. Det viste seg at alle hadde bevis med bilde.

Gutten fra Kurdistan

Gutten som jeg antar var i 15-årsalderen, på alder med min egen sønn, spurte så hvor jeg var fra og for lettvinthets skyld sa jeg at jeg var fra Kristiansund. Han sa at han syntes vi hadde fint vær, ikke så kaldt. Han hadde hørt at det var mye kaldere i Oslo. Han sa at Kristiansund var en fin by. Samtalen gikk lett og han var en oppglødd gutt. Jeg fikk vite at han var fra Kurdistan i Irak. Det viste seg at han hadde kommet hit alene og kjente egentlig ingen av de andre der flere var fra Irak. Jeg fant ut at noe av grunnen til at han satte seg hos meg var at de andre snakket arabisk og ikke kurdisk slik han gjorde. De var fra samme land, men med forskjellig språk. Han het noe som lignet på Jinewer. Foreldrene var igjen i Kurdistan, men han hadde familie i Oslo, ei tante og en onkel. Målet var nok å komme seg til Oslo sjøl om han trivdes godt i Kristiansund. Jeg fikk vite at han kom til Norge for ca. 4 måneder siden og til Kristiansund for 3 måneder siden.

God kunnskap

Etter hvert som vi passerte Goma fortalte han det ikke var så mye hus igjen i hjemlandet og da var det naturlig å fortelle at vi Norge har vært heldig og at det ikke hadde vært krig her i landet siden 1945. Fortalte da at byen ble bombet flat og lagt i ruiner. Jeg ble positivt overrasket av at han kjente den historien og at han visste at mye av byen var gjenreist etter krigen. Han syntes at byen var fargerik og fin og likte også de gamle klippfiskbryggene og kjente også deres historie. Han prøvde seg flere ganger på norske ord og fortalte at han gikk på norskkurs. Jeg nærmest konstaterte at norsk måtte være vanskelig språk å lære, men der tok jeg feil. Han mente at det var enkelt og vi hadde mange ord som lignet på hans språk. Når vi snakket sammen og han fortalte litt av sin historie satt han hele tiden og smilte. Jeg ble rett og slett fascinert av at en ung gutt som hadde flyktet fra et krigsherjet land og familien sin likevel var så positiv og blid.

Smilet

Da vi gikk i land på Kirkelandet ble han gående bak meg ut og hørte jeg han sa ha det, på norsk og jeg møtte et takknemlig smil når jeg snudde meg og sa «ha det» tilbake.

Da jeg gikk langs kaia tilbake på jobb gikk jeg med en god følelse og angret litt på at jeg ikke fikk han til å skrive navnet sitt på blokka jeg hadde i mappa mi. For dette var en gutt jeg gjerne kunne tenke meg å snakke mer med. Han fikk meg iallfall til å smile og hadde gitt meg en ny positiv knagg! Og skjøv samtidig bort en småirritert tanke om at det finnes folk i Norge som ser på denne gutten som et problem og vil få disse ut av landet så raskt som mulig.