Den store reisen til Benin og vårt fadderbarn Virginie

Konfirmasjonsgaven

Den store reisen til Benin og vårt fadderbarn Virginie

Les om hele reisen her: Reisen til Benin 

 

Forhistorien for den store reisen.

I forbindelse med min eldste sønn Anthons konfirmasjon i mai 2015 prøvde jeg å tenke ut noe som kunne være hans konfirmasjonsgave fra meg, min samboer og brødrene hans. Penger er en naturlig og veldig vanlig gave til gutter, men Anthon har stor familie så jeg regnet med at han vill få nok penger. Jeg prøvde derfor å tenke ut noe mer kreativt. Noe som var litt annerledes. Jeg visste at Anthon liker å reise og han er opptatt av historie. Han har nesten årlig vært på sydenturer med sin mor og vi har vært på interrail sammen. Ettersom jeg hadde vært fadder for ei jente fra Benin gjennom Plan International i nesten 5 år fant jeg ut at jeg ville sjekke om vi kanskje kunne besøke henne. Jeg tok kontakt med Plan som fortalte at de gjerne var med på å organisere et besøk for oss fadderbarnet. De har en del slike besøk, men sjelden i fattige Benin. Så da var det bare å bestemme datoen for avreise og avklare med Plan hvilken dag vi kunne besøke Virginie.

Etter at dato var bestemt var det masse ting som måtte ordnes som visum, vaksiner, medisiner mot malaria, hotell etc. Vi måtte finne en reisevei som ikke var for lang og valget falt på Turkish Airlines.

Vi dro så ned sist søndag og reiste via Istanbul i Tyrkia. Vi startet grytidlig og kom frem til en veldig mørk by, hovedstaden Cotonou. Varmen sto i mot oss og etter å ha kommet oss igjennom pass- og sikkerhetssjekk kom vi ut i felleshallen. Der så vi etter en person med en plakat der vårt navn sto for vi hadde avtalt med hotellet at de skulle hente oss, men vi så ingen. Mulig navnet vårt var stavet feil? Det dukket kjapt opp et par menn som spurte om vi trengte taxi, men vi ville sjekke litt først. Vi fant dessverre ikke noen med våre navn slik at vi tilslutt måtte takke jag til tilbudet fra mennene som når var blitt fire. Vi fant frem kontaktinformasjon og de ringte til hotellet for oss. Vi var litt skeptiske, men så ingen andre muligheter og ble derfor med en av karene bort til bilen. Vi satte oss inn i den gamle Peugeoten og startet reisen gjennom mørke gater som ikke akkurat fortjente betegnelsen gate, men heller en krøttersti.

Det var et veldig leven med tuting fra både vår sjåfør og alle andre som ferdes i de mørke gatene. Vi ristet og humpet, og begynte å bli litt skeptiske da vi skjønte at sjåføren faktisk ikke visste hvor hotellet lå. Han spurte flere langs veien, men til slutt sa jeg til han at han måtte ringe hotellet. Jeg måtte logge meg på telefonen min for å finne et kart, men det fortalte han ikke så mye. Han fikk tilslutt ringt til hotellet og da viste det seg til alt hell at hotellet lå like rundt hjørnet. Etter å ha kjørt gjennom mørke gater i sterk varme og fryktelige kjøreforhold åpnet det seg nesten en liten oase når vi åpnet porten inn til hotellet.

Den store dagen

 

Dette er dagen Anthon og jeg aldri vil glemme! Etter ny urolig og veldig varm natt ble vi tidlig på morgenen hentet av Plans Internationals hyggelige sjåfør. Etter en nesten 4 timers lang tur på humpete og til dels ubehagelig veier kom vi frem til Coffue kommune. Der møtte vi ledelsen i Plans avdeling i regionen representert ved den utrolig hyggelige Esteve Gouyidji, og vi følte oss nesten som politiske ledere med den mottakelsen. Trur ikke Erna hadde fått en bedre mottakelse.

Esteve er som de fleste andre på dette kontoret sjøl tidligere Plan-fadderbarn.  Og de er alle gode eksempler på at Plans arbeid er en suksess. Vi hadde et kort og formelt møte med stedfordrende leder for kontoret som ønsket oss velkommen og fortalte at de var veldig glade for og beæret som fikk lov å ta oss i mot. Vi følte jo sjøl at det var vi som ble beæret som fikk lov til å komme og bli mottatt på en slik måte.

Esteve ble med oss videre inn i landsbyen til Virginie og han var da samtidig vår tolk. I landsbyen møtte vi også Inès Hounkpe som jobbet fast med landsbyen både for Plan og for organisasjonen for å hjelpe kvinner til å starte egne bedrifter.

Fadderbarnet - Virginie

Virginie er ei kristen jente og snakker språket Adja som er ett av de 11 hovedspråkene i Benin i tillegg til fransk som er det offisielle språket. Det finnes i alt 62 forskjellige språk/dialekter i Benin. Hun bor sammen med sine foreldre i landsbyen og har 3 brødre. Rett før vi reiste til Benin fikk vi vite at Virginie hadde sluttet på skolen og bodde hos sin bror og prøvde seg som frisørlærling. Gleden var derfor stor da vi rett før selve besøket fikk vite at hun hadde flyttet tilbake til sin mor og skulle starte på skolen igjen.

Virginie bor i en liten landsby i Coffue kommune.

 

Da vi kom ut av bilen hørte vi sang og klapping litt i det fjerne. Vi oppdaget så et folkehav som kom mot oss mellom de rødlige jordhyttene i landsbyen. Det var kvinner og menn iført fargerike skjørt og bukser med skjorter fra Plan. Anthon og jeg så bare overrasket på hverandre og fikk begge tårer i øynene. Dette var bare overveldende. Estéve sa at vi bare måtte ta bilder. Vi ble så ført bort til en plass med en pergola av palmeblader der det sto et langbord med noen plaststoler bak. Der ble vi plassert og bak oss satte det seg en gjeng menn i fargerike klær, landsbyens egne stammeledere eller byrådet som vi ville ha kalt det hjemme. Så startet dansen og sangen igjen med noen av de fargerike damene.

Etterhvert dukket det opp ei vakker jente som kom bort til oss og neide dypt og hilste på meg og Anthon. Det var «vår» Virginie. Vi ble helt overveldig over jenta som så eldre ut enn sine 11 år. Hun virket så voksen. Hun hadde vakre klær og var utrolig ren og pen. Jeg hadde lest at hygiene og det å ha rene og hel klær var en viktig regel og prestisje i Benin. Virginie satte seg sammen med oss før vi også ble presentert for hennes far, han var litt grå i skjegg og hår, mens hennes mor, som var like vakker som sin datter, virket mye yngre. Når alle hadde satt seg gikk Virginia bort og kom tilbake med ei krukke med vann. Hun helte først litt i den ene hånda si og drakk og vasket seg i ansiktet før hun helte i våre hender for at vi skulle gjøre det samme. Dette var et ritual som tegn på deres gjestfrihet og renslighet. Dette ble et sterkt øyeblikk.

Etter mer dans og sang ble vi så tatt bort i et hjørne av landsbyen for å se på hva faren jobbet med. Det viste seg å være en liten brennevinsfabrikk. Brennevin produsert av palmevin. Vi ble fortalt at han hadde koner, noe som er ganske vanlig i Benin og i alle samfunnslag. Dette og det å ha mange barn er et slags tegn på status og ganske vanlig også blant de kristne. Jeg fortalte at i Norge var ikke flerkoneri lov, men at det var mer vanlig at vi skiftet dem ut etter hvert. Noe de selvfølgelig lo litt av. Faren spurte om vi hadde lov til å ta med en flaske brennevin hjem noe vi bare måtte takke nei til. Han var også opptatt av om Virginie kunne komme til Norge og besøke oss. Vi måtte bare svare at det kunne vi kanskje en gang i fremtiden. Dette er noe av det vi på forhånd fikk vite at vi ikke måtte svare noe bekreftende på.  

Vi var mer opptatt av hvordan det gikk med utdanningen hennes og hvilke drømmer hun hadde for fremtiden. Hun var veldig sjenert, men fikk sagt at hun skulle begynne på skolen igjen og hadde en drøm om å bli engelsklærer. Moren hennes er med i et kvinneprosjekt som Plan også har; selvhjelpgrupper. Dette er kun for mødrene til fadderbarna da mange kvinner har nemlig ikke identitetspapirer og derfor får de ikke lån i bankene. Derfor har Plan i samarbeid med landsbyene opprettet egne fond der innbyggerne setter inn penger som kvinnene få små lån av til å etablere sine egne bedrifter. Virginies mor holdt på med å lage mel av noen spesielle røtter.

 

Vi fortsatte så til farens hus for å få litt tid for oss sjøl sammen med Virginie og familien. Vi regnet med at det kanskje ikke var lov for andre menn å besøke kvinnenes hus. For her bodde menn og kvinner i hvert sitt hus. Og barna bodde hos sine mødre til de var voksne nokk til å bygge sitt eget hus.

Inne i huset fikk vi muligheten til å overrekke våre gaver til Virginie. Vi hadde laget ei bildebok med bilder av familien vår og av Kristiansund. Da ble ting satt litt i perspektiv når hun så et bilde av ei stor bølge som fosset inn over brygga på nedsiden av huset vårt. For det viste seg at hun aldri hadde sett ei bølge, til tross for at hun bodde noen få timer fra havet. Vi hadde også kjøpt med noen kjeks som vi ble tipset om slik at hun kunne dele med familien sin. Plutselig dukket det opp en mann inne i huset som presenterte som leder eller overhode for landsbyen. Han ville gjerne snakke med oss om landsbyen, men ble høflig avvist fra Estéve fra Plan. Vi var der kun for å besøke Virginie. Hun gikk for øvrig ut for så komme tilbake med ei stor balje med bananer. Dette var hennes gave til oss. Nok et rørende øyeblikk.

Da var det på tide å komme seg ut og ut til et nytt møte med innbyggerne. Det ble enda mer sang og dans i tillegg til at vi ble presentert for alle de andre som jobbet for byen. Det er et stort apparat som jobber for å utvikle landsbyene. Dette var veldig betryggende for oss som støtter Plans arbeid. Og der og da bestemte vi oss for at vi ville fortelle denne historien for å få flere i Norge til å bidra.

Jeg fikk også muligheten til å snakke til folkemengden på litt stotrende engelsk der Estéve oversatte til fransk og Inès til adja som var det lokale språket. Jeg fikk sagt at vi følte oss veldig beæret over måten vi ble mottatt på og at vi hadde hatt en opplevelse for livet. Jeg oppfordret også alle til å støtte Virginie og alle barna i deres utdanning og at utdanning var utrolig viktig. Jeg sa også at vi ville fortelle alle vi kjente om det arbeidet Plan International gjør for landsbyen og ellers i Benin. Jeg fikk en enorm applaus og et tegn på at de var takknemlige.

Så var det dessverre klart for oppbrudd, noe som selvfølgelig ble veldig vemodig. Jeg hadde der og da bestemt meg for at det ikke er siste gangen vi skulle møte Virginie.

 

 

På vei tilbake til hotellet fikk vi en telefon fra Josepha Hitoameto som er fadderansvarlig for Plan International i Benin. Hun ville gjerne at vi kom til hovedkontoret dagen etter fordi hun ville snakke med oss.

Møte med Plans ledelse i Benin

Dagen etter ble vi hentet av en annen av Plans sjåfører og kjørt inn til en litt bedre del av Cotonou. Her ble vi ført inn til lederens kontor og fikk nok en formell mottakelse. Vi ble møtt av ei dame som oste av autoritet og en ro som gjorde oss veldig rolige. Og samtidig veldig smigret over å ha bli invitert. Hun takket oss for at vi var faddere og at vi hadde tatt turen fra Norge og ville gjerne ha tilbakemeldinger på hva Plan kunne gjøre bedre eller annerledes.

Hun ville også vite om vi var fornøyde med sjåføren. Noe jeg selvfølgelig bekreftet for maken til service har vi aldri opplevd. Jeg sa at vi gjerne ønsket å kunne bidra mere og at jeg kunne fortelle om arbeidet Plan gjør til mine venner og nettverk i Norge. Benin er ikke så stort land i Plan-sammenheng ennå så de trenger all den hjelp de kan få.

Det finnes nemlig mange måter å bidra på i dette arbeidet. Både for privatpersoner og for bedrifter. Det siste mener jeg kan gi mange muligheter. For som Partner får bedriften et skreddersydd prosjekt og et gjensidig samarbeid. Bidraget er på minst 350 000 kroner i året.

Les mer om dette på sidene til Plan International:

 

https://www.plan-norge.no/

De ønsker at samarbeidet skal være gjensidig og lønnsomt for begge parter. Bedriftene og Plan drar nytte av hverandres unike kompetanse og solide merkevare. Sammen utformer man et prosjekt innenfor Plans fokusområder. Plan ønsker å samarbeide med virksomheter som fokuserer på menneskerettigheter generelt og barns rettigheter spesielt. Plan velger partnere med ønske om at de ikke setter deres visjon, verdier og omdømme på spill. De ønsker at våre samarbeidspartnere skal vise ekte engasjement, åpenhet og ansvarlighet.

Jeg lovte å bringe dette videre og fru Hitoameto lovte å gi oss den informasjonen vi trengte.

Vi takket for oss og ble ønsket vel hjem. Så kjørte den høflige sjåføren oss hjem til hotellet etter at vi hadde vært innom et supermarked der han faktisk tok kurven vår og gikk etter oss rundt i butikken og sørget for at alt gikk greit. Så tok han oss en runde rundt i byen for å vise oss en del av de viktige bygningene og inn på et lokalt marked slik at vi fikk kjøpt med oss noen gaver med hjem.

Vi kom så tilbake til hotellet med enda flere store opplevelser i bagasjen.

 

Vel hjemme og veien videre

Vi er nå hjemme i Norge og ettersom vi under turen har lagt ut bilder og opplevelsene på facebook er det mange som har hørt om turen vår. Jeg har allerede blitt stoppet flere ganger og alle vil vite hvordan det egentlig var i Benin.

Jeg har vært i kontakt med Plan her hjemme i Norge og sjekket om det er mulig for bedrifter og andre å støtte prosjekter i Benin. Fikk da vite at foreløpig har de ingen prosjekter i Benin utover å støtte barn og deres mødre. Plan International er en internasjonal humanitær organisasjon som driver utviklingsarbeid for og med barn i 51 land. Plans programarbeid har som mål å gi barn i fattige land skole- og helsetilbud og trygge oppvekstsvilkår i tråd med rettighetene som er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Det som er mulig er å starte egne fadderaksjoner og det akter jeg å få startet veldig raskt og da med mål om å støtte Plans arbeid i nettopp Benin

Les om hele reisen her: http://www.positiveknagger.com/425759582

Så følg med så vil det komme mer informasjon når jeg har fått avklart dette med Plan International.

Dette har nok blitt mitt og Anthons sterkeste «positive knagg» som vi ønsker å jobbe videre med og bli et positivt prosjekt for oss, vår familie og våre venner!